Ferieminner fra Kvingo.

Utdrag fra boken "Fjorden bandt dem sammen" av Kjell Sandnes

Et hvert sted har sine beundrere, og stedet Kvingo kunne neppe ha noen bedre enn dem det fant i oss. Kvingo er det offisielle navn, men til daglig kalte vi det Kvinge, og leseren vil se at jeg her bruker det litt om hverandre. En våg skjærer seg en kilometer inn fra den bredere fjord, der Fensfjorden er gått over i Austfjorden. I bunnen av vågen stiger Husefjellet bratt opp, og under dette fjell har folk karret seg fast og fått jorden til å gi til livsopphold. Vest for dette fjellet går et dalføre nordover og østover mot Kvingedalsvannet. Jordflekkene ligger i grupper med flere gårder i hver gruppe. Bygden er derfor delt i det som kalles Garden der de fleste gårdene ligger. Ved sjøen, litt utenfor kaien på nordsiden av vågen, ligger Bakken med 3 gårdsbruk, og ved øvre ende av Kvingedalsvannet er det 4 gårdsbruk. En smal bygdevei fører opp til denne del av bygden. På hyller i terrenget finner man dessuten enkelte hus , og et av disse tilhørte Tante Betsy og onkel Kaspar. Fra huset der så man ned på kaien og nøstene, og kunne følge med alt som skjedde nede ved sjøen. Hendte det noe av interesse, var ikke veien lang dit ned. Vi løp ned "Tona"( en bratt sti ned til sjøen). Fra huset så man tvers over fjorden til Lindås med de lave trekledde åser, og lengst i syd kunna man, i blålig dis, se fjellene rundt Bergen, om ikke skyer og tåke nektet oss synet. Ja,- vi kunne så vidt skimte radiomastene på Rundemannen i klart vær. Dette utsyn var det nok som hadde gitt stedet navn. Det fikk nemlig navnet "Fjordblikk". Alt dette hører til Nord-Kvinge.

Mot øst reiste høyere fjell seg bak den andre Kvingebygd- SørKvingo. Fjellene steg her opp mot 700 meter, avbrutt av botner og stup. Villskapen hadde her markert seg i skapelsesakten. Dersom fjellene virket tiltrekkende på noen, var det kanskje nettopp på grunn av det spennende barske og ville den møtte sine besøkere med. Etter hvert som vi ble større, tiltrakk det også oss, og da oppdaget vi også at det var mottagelig for besøkende, dersom man besøkte det via de steder det selv hadde lagt tilrette. I dalførene som skar seg vei mellom fjellene, hadde også folk fra fjordene funnet plass til sommerdrift av sitt kveg, og anlagt setrer. Alt dette med sjø, bygder og fjell var innbakt i begrepet Kvingo. Her lå det altså- STEDET. Det stedet vi lengtet til og drømte om. På Sør-Kvingo bodde så tante Marta og onkel Sigvald. Rundt disse 2 poler: Fjordblikk og gården på Sør-Kvingo, levde vi vårt sommerliv.

Dagene var krydret med et utall av gjøremål, drevet dels av lyst, dels av plikt. Det siste var når vi måtte ærend for mor og far.. Det kunne være surmelk som måtte kjøpes og bæres fra Kvingedalen. Dit opp var det 3 km, og det var svært langt når de andre kunne gå til sjøen og leke lystbetont, eller det var å måtte gå hjem på Garden for å hente spannet med søt melk vi skulle ha hver kvell, mens de andre var midt i leken rundt nøstene nede ved sjøen. Nøstene lå på rekke rad ved siden av kaien, og i strandkanten lekte vi med selvlagede båter. disse var mer eller mindre fantasifulle, men enkelte mer forseggjorte der vår far hadde hatt en fingers med i laget. Særlig når det var flo sjø var det fint å leke der, for da rakk sjøen godt innenfor all tang, som ellers var til hinder. Stranden var dekket av små rullestein, og derfor ikke noen ideel badestrand, men når temperaturen var fristende, var alltid stranden god nok.

Bygdas samlingsted var kaien, eller bryggen som vi helst kalte den. Når rutebåten kom, var de av bygdas folk som hadde anledning, tilstede der. Dels for å ta imot folk, dels for å si adjø, og dels bare for å være der for å motta inntrykk fra den store verden. Lørdag hadde en egen plass. Da tok folk i bygda helg kl. 12. Gammelt skjegg ble fjernet, vaskestampen ble tatt frem og kroppen rengjort så godt det lot seg gjøre, og rene klær gav dagen en egen sabattsglans. Når da båten kom med varer, post og besøkende fra byen om ettermiddagen, møtte den helgedagsfreden på kaien. Passasjerene, i disse sommerukene, var mest fedre, som enten kom hjem på helgebesøk til koner og barn, eller de kom for å gjøre unna sine 2 ukers ferie. Like gledelige som disse lørdagene var, var søndagskveldene triste, når far igjen måtte til byen for å tjene til livets opphold for oss alle.

På godværsdager var vi ofte på Sør-Kvinge hvor vi hjalp til i slåttonna. Ikke sjelden var det ett kappløp med regnet som vi så laget seg til borte over Lindås. Dersom høyet var blitt tørt, måtte vi få det i hus før regnet kom. Lyktes det, var det en god følelse å kunne slenge seg ned i "høystålet" etterpå, mens vi hørte regnet hamre på taket. Regndager var forøvrig ofte fiskedager, det vil si fiske etter ørret i elven. Med en fiskebollboks full av meitemark, en fiskestang av rogn med hyssing og litt gut med angel på, var vi godt rustet til å ta den middelsstore ørret i strykene. Den bet også på disse enkle fiskesakene, og gav oss av og til en god middag. Den kronglete elvabredd og det fossende vann var en utfordring, og dertil hadde vi spenningen ved å kjenne rykkingen i snøret når fisken bet.

Visst ble vi våte, men våte klær kan tørkes, og så smakte det så herlig å komme i hus til varme og lunhet når fingrene var ved å bli valne, og når vann begyndte å dryppe fra den våte lua og nedetter ryggen. Regn og vind hørte med til vårt sommerland, men det er godværsdagene som huskes.

Da vi barn vokste til, begynte far og mor å sysle med tanken på å bygge en hytte her inne, slik at vi ikke skulle legge for stort beslag på lokalitetene hos Tante og onkel. "Longa neset" er et lite fremspring på østsiden av Kvingevågen. Det ligger utenfor Holmen, et lite småbruk på Sør-Kvinge. Der fant vi et sted hvor vi kunne tenke oss å få hytte, og i 1935 stod skjelettet klart. Det vil si at vegger med dører og vinduer samt tak stod klart da vi kom inn til sommerferien. I løpet av sommeren ble det panelt av et lite kjøkken, en stua og et lite soverom nede til mor og far, mens det over kjøkkenet og det lille soverommet var en lav hems, hvor vi gutter lå. Molly lå i stuen. Snart ble det en del utvidelser, slik at hver fikk sin faste soveplass.

Stedet hadde et herlig utsyn utover fjorden mot Sævråsvåg og over til Hodnelia. Rett over vågen så vi de skogkledde åsene på Nord-Kvingeneset, som ytterst hadde noen nakne sjøvaskede berg som kaltes Kjerringetåna. Når solen gikk ned om kvellen tegnet silhuettene av disse åsene med sine forvridde furuer, et sant trolltog mot den lyse kvellhimmelen ute i vest. I bunnen av vågen lå da både handelsstedet på Sørkvinge, "Neremyræ", og nordsiden med Nordkvinge i skyggen av fjellene bak, mens toppene av Husefjellet og Klefjellet lenger bak var påsatt lysene krone av den nedadgående sol. Det var fred over stemningen slike dager.

Men stundom stod været på, for neset lå så langt ut mot den bredere fjord at vestavind og nordvesten tok godt. Terrenget var uten trær. Bare einer, pors og lyng kledde fjellet nær hytta. En enslig bjørk berget tilværelsen et stykke opp i Melshovden. Det het nemlig det knapt 200 meter høye fjellet vi hadde bak oss. Einene var til gjengjeld så høye at de gikk oss over hodet, og gav fine lekeplasser med utfordringer både til fantasi og bevegelighet. Langs stranden var det nakne renvaskede berg. Like utenfor oss var en liten bukt med rullestein i fjæren, men utenfor kunne men se bunnen som var lys fin sand. Det gjorde den mindre uhyggelig. Innenfor hytten var også en liten bukt der vi laget en liten brygge med båtstø. Der lå båten som var litt av vårt liv. Den var grønnmalt i et bredt bånd nedenfor æsingen, avgrenset mot den tjærebredde bunn av en smal hvit kant. Jo,- båten var vårt liv, men også nærmest en livsbetingelse. Vi måtte praktisk talt i båt både for å komme på butikken og når vi skulle over til Nordkvinge der vi fikk melk på meieriet. Vi kunne nok ha gått til fots, men det ville si lang omvei i utmark på dårlig sti. Nei, båten var lett tilgjengelig og førte oss fort dit vi ville, og når vi satt 3 gutter ved årene gikk det unna som en motorbåt.

Langs stranden lekte vi med båtene våre, som gradvis ble mer forseggjort når fingerferdighetene våre forbedret seg med årene. . Formasjonene i strandlinjen fikk navn av anløpssteder, som varierte ettersom vi fantaserte oss i hurtigrutefart eller vi tenkte i mer lokal drift. Når far kom hjem på lørdagene, hadde han alltid fersk sild med. Det var ikke til middagsmat, men til agn på linene. Vi hadde liner med 50 angler. De ble egnet og satt ut som det første han gjorde. Etter 2 timer var det å trekke dem, egne dem på nytt og sette dem ut igjen. Det gikk i ett så lenge agnet holdt. Fisk fikk vi. Linen er et fiskeredskap som ligger langs bunnen, og det ble derfor helst dypvannsfisk vi fikk: Brosme, lange og enkelte rødfisk (Uer), men det hendte at vi også fikk kveite. En av dem var på 15 kg, og det var litt av et basketak, før han fikk den ombord.

Det hendte ikke sjelden at det kom brisling-innsig i fjorden. Da ble det et liv som omskapte de fredelige bygdene totalt. Det kunne i slike tider ligge 40-50 notlag på fjorden og vågen, og motordonkingen lå som en ljom i luften. Når så sildestimene var lokalisert, gikk snurpenøtene i sjøen, og timelangt arbeid ventet både med innhaling av nøtene og med å sette dem i steng langs strendene på passende steder. Disse stengene ble stående i dagevis før de ble tatt opp. På utsiden av stenget samlet det seg rikelig med annen fisk, som var en stor fristelse for fiskeglade unger, ja, -voksne med.

Man kastet et snøre med tom angel på innsiden av noten, der sildestimen stod tett ,og fikk fort en brisling hengende på kroken. Snøret ble dradd inn og kastet på utsiden av noten. Der det stod fin stor torsk og sei og annen ønsket storfisk, og det var ikke vanskelig å få disse med på leken. Snart hadde vi rikelig med fisk sprellende i båten. Det ubehagelige var bare at dette ikke var tillatt. Man kunne nemlig lett komme til å skade noten, med fare for tap av fangst og redskap for fiskerne, som der hadde sitt utkomme gående. Vi måtte derfor lure oss til dette fiske, og hadde nok litt dårlig samvittighet, både overfor fiskerne og foresatte, som heller ikke var glad for våre ulovligheter. Men litt spennende var det jo.

Regnværsdager var det jo en del av, selvom antallet har en betydelig tendens til å minke i mimringens verden. Da tok vi gjerne på regntøy og gav oss i vei til sør-kvingevatnet. Ned langs fjellsidene randt strie bekker som ble vannrike ved hvert regnskyll. Der de randt ut i vannet stod det godt med ørret, eller kjøe, som den kalles der. Båt lånte vi, og endte som regel opp i Alvika innerst i vannet. Der er en liten slette mellom fjellene, der Alvik-elva renner ut. Der renner elva mer langsomt med bare enkelte stryk, og den er bra vannrik. Fin fisk har vi fått der, både i strykene og i strømmen ut i vannet. På sletta står bjerketrærne og lyser med sine kvite stammer, og ikke sjelden var det der ungdommen samlet seg til leik og dans på større festdager som 17. mai og St.Hanskveld.

Man kom hit kun med båt. Bratte hamrer og stup hindrer tilkomst langs vannet. Man kunne nok gå over fjellet, men det ville bli mange timers gange. Nei, båten var og er det naturlige forbindelsesledd. Mot klefjellet stiger stupet et par hundrede meter opp, og henger nesten utover sletten og gir en beklemmende følelse av klaustrofobi. Også på den andre siden stiger fjellet bratt opp mot Nutefjellet, om dog ikke så bratt. Ut fra samme side strekker det seg et nes med et lite dalsøkk opp mot Nutefjellet fra pynten av neset. Gjennem dette dalføre går det en sti opp i høyden, og stien har et gammelnorsk navn: Nutegøtena. Jeg går ut fra at ordet kommer fra Gøtu= gate på gammelnorsk, og betyr etter alt å dømme: Stien, eller gaten mot, eller under nuten. Flere slike navn på særegne steder er stadig på folkemunne. Men tilbake til ørretfisket. Det kunne bli en god hank vi hadde med oss hjem etter en slik våt tur, og godt smakte det med stekt små-ørret. Jeg sier små-ørret , for det var nok sjelden vi fikk den store fisken. Den fikk vi nok nøye oss med å ta i fjorden, og da ikke som ørret.

Sommeren gikk så alt for fort. Skolen stod igjen for døren, og det ble hvert år en vond avskjed med Kvingo og "Strandbu", som hytten vår het. Midt i 30-årene begyndte ruteselskapet å sette opp ekstrabåt for å samle feriefolket tilbake til byen. Da kom som regel den største båten de hadde, og det var D/S "Masfjord". Det hjalp litt på nedstemtheten å få en så fin transport. I byen ventet pliktene, og i 1935 var det middelskolen for meg. Jeg var kommet inn på Hans Tank og hustrus skole. Den lå like ved Domkirken, og betød et skritt inn på den videre utdannelse, men til hva?- Å bli arkitekt lekte litt i tankene mine, men jeg må jo innrømme at fremtidstanker ikke opptok meg så altfor meget. For Fritjof og Dag var folkeskolen utfordringen.